missing and loving

Nettopp kommen hjem fra mitt lengste opphold i Tromsø. 8 dager va jeg der. Dette halvåret ser jeg meg selv som en pendler. Klarer faktisk ikke å være så lenge der, føler jeg blir..kvalt egentlig. Selvom uka i Tromsø va både morsom og innholdsrik. På den uka va jeg to ganger hos frisør, for å farge ettervekst og bli blondere. Ho frisørdama va inkompetent, fikk en horegul farge og en singlet ødelagt pga farge. Så i morgen drar jeg til frisør for tredje gang på 9 dager. Fantastisk! Tromsø har handla om is,holke,buss,hår og piratfylla. Og nå er jeg hjemme, endelig! Torsdagen dra jeg til Oslo og VM. Folkehav, Bjørgen&Northug,boblejakker,entusiastiske mennesker,patriotiske nordmenn og flagg. Og deg.

Øyne som møttes. Litt sjenert, litt unnvikende. Jeg pekte på de bokstavene som manglet, men jeg tror ikke du forsto det. Alltid vanskelig å forstå deg, ville bare kile deg,slik at du kunne åpne deg. Bare litt. Smile ditt sa noe, jeg forsto, ville gjøre noe. Men det var ikke enkelt. No one knows. Happy alone.

walls of maybe nevers

Vakre vakre sang.

when the light goes out

Vil dere høre om Tromsø? Så klart vil dere.

Tromsø, mitt andre andre hjem. Når vi kom rundt svingen,og jeg kunne se lysene, de fantastiske lysene,det var nesten som de blinket mot meg. Vi kjørte over broen,og jeg kunne kjenne sommerfuglene i magen. Nå runder vi svingen,og jeg ser en dunkel by. Ikke mye glitter, og hvertfall ikke noe fantastisk lys. Jeg ser mot venstre, kanskje ser jeg mot der jeg bor, men det gjør jeg ikke. Øynene trekkes lengre bort. Der død og liv går hånd i hånd,der håp og motløshet er nære venner. Jeg vil ikke skue dit lenger og vender øynene mine mot universitetet. Så sitter jeg på bussen, på vei til sentrum. Lysene er dunkle, nesten ikke-eksisterende. Jeg går forbi puben, der vi en gang satt, flirte og drakk. Like ved siden av er hotellet, som egentlig burde minne meg om venninnene mine. Kebabsjappa er der fortsatt, der vi glefset i oss sterk kebab mens humøret var på topp. På egon har jeg vært mange ganger. Vi satt der under frokosten,morgentrøtte. Så ser vi en høy mann med hæler som lager lyd, som også skal ha frokost. Han som ga oss fantastisk musikk dagen før. Takk. Bussen homper hjemover, og jeg snur meg og jeg ser fremdeles ikke de fantastiske lysene. Jo,innimellom blinker de. De blinker til meg. Forteller meg at lysene er der. Du må bare finne bryteren, bryteren til lysene. Bryteren til Tromsø, mitt Tromsø.

feeling like a VHS

Føler meg som en VHS kassett, hard på utsiden og enkel å ødelegge på innsiden. Det kan fikses, men du har ingen garantier at noe ikke er ødelagt. Noen putter meg inn i et svart og trangt hull, og trykker på rewind. Så går vi tilbake, til latter,glede,fine stunder,lykke og fantastiske setninger. Så trykker noen forward, og filmen springer framover, i en fart jeg ikke har kontroll over. Så trykker noen på stop, og der står jeg nå. Ingen trykker rewind, ingen trykker forward. Så høres en lyd, noe prøver å ta meg ut, men jeg sitter fast. Jeg har surret meg fast der inne, i det mørke og trange hullet. Noen river og sliter i meg, og plutselig er jeg ute. Likevel, noe er ødelagt. Nei,vent,ikke fullstendig ødelagt. Noen ruller meg inn igjen, og setter meg igjen inn i det mørke hullet. Så trykkes det på rewind. Det hakker. Lykkelige scener hakker, fine setininger hakker og gleden hakker. Noe er ødelagt. Nå kan jeg aldri få det tilbake, de absolutt lykkelige stundene. De er hakkete. Så nå kan du bare trykke play, for å fortsette. Så kan jeg ha minnene. Som absolutt ingen, ingen kan ta fra meg.

fuck tumblr. I'm moving

Dette blir vel den. 5-6 bloggen jeg har laget? Om jeg kommer til å ha den lenge, blir vel bare et tidsspørsmål. Blir jo aldri fornøyd med bloggen. Ennten det er designet eller innholdet, så blir jeg ikke fornøyd.
Det blir personlig, eller så blir det for lite personlig. Dillemma altså.

Akkurat nå ser jeg bøker. Stygge engelske bøker, som må leses til eksamenen. Som er 14 februar. Happy fucking valentine! Dear books, you suck. really.