Jeg og ei venninne dro på ferie til Oslo,vi hadde gledet oss og så frem til å nyte dagene og oppleve nye ting. Vi våknet sent på fredagen,siden vi følte oss slitene,men likevel hadde hele dagen som vi kunne nyte. Vi var straks ferdig med å ordne oss da smellet kom,hele bygningen ristet og vinduet på hotellet spratt om. Like etter gikk brannalarmen. Alle gikk ut på gata,da vi fikk se at et vindu var knust og flere lengre bortover gata. På tur inn på hotellet fikk vi beskjed om at det va en bombe som var gått av og nærmere informasjon skulle komme. Vi slo på tven og surfa nettet,og alle fortalte det samme. En bombe hadde gått av med regjeringskvartalet. Hendene våre skalv,vi klarte ikke sitte stille og likvel måtte vi holde oss oppdatert. Nære og kjære ringte,var vi i sikkerhet? Timene gikk,gatene ble sperret,politi med store gæver var på alle hjørnene ,mens ja,hele verden sto stille. Så kom nyheten om Utøya. Tanker,sinne,oppgitthet,sårbarhet. Vi oppdaterte nyhetene hele tiden,kunne ikke slå av. Ble til slutt firkanta i øynene. Natta var vanskelig,vi våkna av hver minste lyd. Torden,lyn og trillevogner. Neste morgen vokna vi til mer sjokkerende nyheter. Flere døde,flere sårede. Flere pårørende,flere som ble påført smerte. Vi våget oss senere ut på Karl Johan. Kjente den trykte stemningen,de bleke ansiktene,de gråtende ansiktene,de tungt bevepnede mennene utenfor stortinget. Gatevinduene som var knust..alle menneskene som var knust. Blomster,lys og brev ble lagt utenfor domkirken,mennesker strømmet til. Som ville vise sin kjærlighet,sin siste hilsen til de se som ble frarøvd livet. Det ble større,lysene,blomstene og tankene. På søndagen tente vi ett lys,ett lys til ettertanke,til de som ble rammet. Følelsen var til å ta på..stemningen,trykket.
Likevel,jeg er så stolt. Over Norge,over landet vårt,menneskene. Vi gråter,føler sinne,frustrasjon,spør oss hvorfor. Midt i alt dette,står vi rakrygget. Viser at dette skal vi klare,vi skal videre og bli et bedre Norge. Norge,mitt vakre Norge, vi har opptrått så fantastisk i denne tiden. Jeg har ikke ord. Jeg føler med alle som har mistet sine kjære,jeg føler med smerten og savnet. Love will conquer
